Historie

Bakgrunn -“svangerskapet”
Arbeidernes idrettsbevegelse vokste fram i mange land allerede før første verdenskrig (1914-1918), på grunn av misnøyen mange arbeidere følte overfor en rekke bestemmelser som de vanlige idrettsforbundene vedtok. Mange av disse organisasjonene hadde en sterk militær tilknytning og det krevde store egne økonomiske ressurser for å delta som aktiv. Som alt annet på den tiden, tok det sin tid før denne utviklingen nådde lille Norge, og i hvert fall Mo i Rana. Da Rolf Hofmo, en sentral skikkelse innen arbeideridrettsbevegelsen som reiste rundt og stiftet arbeideridrettslag, kom til Mo i Rana i 1935,var det allerede stiftet lag både i Helgeland og i Salten. Mens snøkrystallene dalte, fredag den 11. januar 1935 ble Mo A.I.L. stiftet. Som formann ble Karl Vistnes valgt.

Fotballgruppas barndom
Å danne et fotballag innen det nystiftede idrettslaget var en av de viktigste oppgavene. Selv om det allerede var et lag på Mo som hadde fotball på programmet ( Mo I.L. anno 1905), så var det i disse arbeidsløse tider mange som hadde lyst og evner til å spille fotball, men som ikke fikk være med. At stiftelsesdagen var så tidlig som i januar, var viktig for å få meldt på lagene til årets kretskamper. Klubben meldte på både A- og B-lag i håp om at det ble nok spillere til å fylle plassene. Det skulle vise seg å ikke bli noe problem. Interessen var stor. Den som ble valgt til formann i den nye fotballgruppa, var hovedlagets nest-formann Kåre Nilsen.

Oppgavene for laget dette året ble store og meget krevende. Laget hadde ingenting av utstyr og penger. Heldigvis kunne en av medlemmene laget fikk det første året, Arne Pedersen, som drev manufakturforretning på Mo, bidra med å skaffe både drakter og sko til både A-laget og B-laget. Drakten var ei gul skjorte med sort belte rundt brystet og shortsen var hvit.

Da laget entret idrettsplassen på Moheia til sin første fotballkamp mot Mosjøen A.I.L. søndag den 2. juni 1935, var det nok for mange en glede og en opplevelse som neppe kan beskrives. At det ble tap i debuten betydde nok mindre. De som ble uttatt til å spille denne kampen var følgende: Einar Hansen, Alfred Hansen, Bjarne Bråten, Asle Jamtli, Kåre Nilsen, Artur Nilsen, Lorents Johansen, Olav Setermo, Jacob Eliassen, Hans Hanssen, Normann Nilsen.

Den mest sentrale spilleren på laget den gangen, var den ruvende midtstopperen Alfred Hansen, eller lang-Alfred som han ble kalt. Fra før hadde han spilt flere sesonger i rivalen Mo I.L., men under krigen (1940-1945) omkom han på sjøen. Andre spillere som markerte seg for Mo A.I.L. på slutten av 30-tallet var Artur Nilsen og Asle Jamtli, som begge ble tatt ut til spill for det nord-norske landslaget.

Resan till Storuman

Det kanskje vakreste minnet fra klubbens barndom, og som vil bli husket lenge, skriver seg til den første sommeren. Da laget fikk innbydelse fra Storuman i Sverige til å komme og spille to vennskapskamper der, visste man ikke helt hva man skulle si. Laget hadde jo selvfølgelig ikke råd til en slik tur på 250 km. Etter en del diskusjon og undersøkelser ble det bestemt å reise til Storuman per sykkel. De som ikke hadde sykkel, skulle få låne hos noen svenske vegarbeidere i Umfors. Torsdag den 15. august kl. 12:30 startet turen med bil fra Mo til Umbukta. Det var formannen i hovedlaget, Karl Nilsen, som hadde lastebil og som kjørte. Fra Umbukta gikk turen med båt til Umfors i Sverige, og der sto syklene på rekke og rad, så det var bare å velge seg en. Reiseleder var formann i Storuman A.I.F., Sven Lönberg, som var kommet til Umfors. Da bagasjen var surret fast på sykkelen, kunne én ta fatt på de drøye 200 km til Storuman.

Overnattning i Tärnaby

Etter overnatting i Tärnaby, ankom guttene Storuman fredag kveld. De ble godt tatt i mot og innlosjert hos forskjellige familier. De var imidlertid ikke mer slitne enn at de etter en liten hvil tok fram fotballen for å myke seg opp, og for å vise sine ferdigheter. En av de svenske tilskuerne ble så imponert at han utbrøt: -Våra grabbar kommer att forlora med minst tio-null. Han fikk rett. I første kamp, som ble spilt lørdag, slo våre gutter Storuman med hele 12-0. I den andre kampen, som ble spilt i nabobygda Stensele, vant vi 7-0 over et ”blandingslag”. På søndagen ventet den tunge hjemturen, men alle som var med var enige i at opplevelsen var verd slitet. Hvilket herlig fotballminne fra seinsommeren 1935!

På grunn av den tyske okkupasjonen av Norge, lå kretsseriene nede de seks første sesongene på 40-tallet, men treningskamper var det lett å få til. På Mo var det stasjonert en militær polititropp, et bergkompani og en sanitetstropp. Disse hadde meget gode fotballag med veltrente kropper. Krigens slutt betydde nytt håp også innen idretten. I Mo A.I.L var folk sultne. Det gjaldt å komme i gang igjen så fort som mulig. Kontakten over grensen ble tatt opp igjen og ny tur til Storuman ble arrangert, dog med motoriserte kjøretøy denne gangen. Igjen ble det storseier i Sverige. For alle som ønsket å få til noe på Mo, var det selvsagt av stor betydning at stortinget i 1946 vedtok å legge AS Norsk Jernverk til Mo i Rana. Med flere tilflyttere ble fundamentet bedre. Både bymessig og i idrettsmiljøet.

Barnet skal hete I.L. Stålkameratene
I 1946 ble Mo A.I.L., etter vedtak i hovedstyret, omdøpt til I.L. Stålkameratene. Dette var et navn man syntes var passende i og med at det skulle legges stålindustri til byen, samtidig som det hadde et element av sterkt samhold i seg. Stålkameratene var arbeiderbevegelsens lag og politisk sett en meget venstreorientert klubb på den tiden. Flere av formennene i klubben har dessuten hatt politiske verv på den røde siden. Den gang bare det øvre samfunnslag fikk innpass i idretten, var vi et alternativ for alle. Noe vi er veldig stolte av. Det skal nevnes at vår inkluderende policy og politiske forgreininger ikke bare vakte begeistring. Spør du mange eldre i dag, vil de nok huske at Stålkameratene nærmest ble sett ned på og ofte snakket nedtalende om av ”den andre leiren”.  ”Stalinkameratene” var et uttrykk man kunne høre på slutten av 40-tallet og tidlig på 50-tallet. Et navn som selvfølgelig bygger på to poeng: At stalin betyr stål på russisk, og at det var mange kommunister i Stålkameratene. Selv om vi selvironisk må innrømme at navnet var artig, skal det nevnes at det aldri var diskutert i vår leir og at det ikke har noe å gjøre med klubbens idealer.

Overgangsalderen
Under 50- og 60-tallet svaiet laget i prestasjonene fra sesong til sesong. I 1952 ble det satt i gang en serieordning som omfattet Helgeland og Salten under ett. De tre beste klubbene fra hver krets, skulle danne grunnlaget for den såkalte Helgeland/Salten-serien som startet på høsten. Vårt lag fikk ikke sjansen i dette selskapet før i 1954, og da ble vi nummer tre. Denne serien kan for øvrig sammenliknes med dagens 3. divisjon (HESA). Årene etter vandret laget mellom divisjonene, mens serieordningen ble endret på nå og da.

En markant figur for Stålkam denne perioden var selvsagt Eilif Hansen. Mannen som med sine 440 A-kamper (den siste i 1973), fremdeles troner øverst som den spilleren med flest kamper for klubben.

I 1964 fikk laget sin første profesjonelle trener. Georg Monsen fra Stavanger, som hadde trent Viking i flere år, var ansatt fra april måned og ut september. Den sesongen ble vi for øvrig nummer to i 3. divisjon (Helgeland/Salten-serien) etter Bodø/Glimt. I denne divisjonen holdt vi oss fram til vi rykket ned til 4. divisjon i 1968. Det bar selvfølgelig rett opp igjen sesongen etter, med seier i hver kamp.

Før sesongen 1970 ble det bestemt at Troms fylke skulle inn i vår krets og at vår serie, som ble forøket med to lag, skulle hete 2. divisjon. Det betydde at laget vårt som vant 4. divisjon i 1969, skulle spille i 2. divisjon i 1970. Der berget vi oss tre sesonger til det merkelige året 1973.  Laget så sterkere ut enn på lenge og imponerte med å nå så langt som til 4. runde i Norgescupen. Der tapte vi 1-2 hjemme for Strømsgodset som senere ble norgesmestere. I serien derimot, gikk det verre. Det er mulig at cupeventyret gikk til hodet på spillerne, som måtte se laget sitt rykke ned til 3. divisjon.

Året etter spilte vi oss opp igjen og var i 1975 tilbake i 2. divisjon hvor vi tilbrakte fire sesonger, til systemet skulle legges om i 1979. Nå skulle det være felles norsk 2. divisjon med to avdelinger med tolv lag. I 1978 var det kvalifisering for den nye ordningen. De tre beste lagene fra vår 2. divisjon skulle få spille i den nye 2. divisjonen. Siden vi bare ble nummer fem, måtte vi rykke ned til en felles nordnorsk 3. divisjon.

Under hele 80-tallet lå vi i landets tredje høyeste divisjon uten å helt vite hva vi ville. Ambisjonene var der, selv om vi under erkerivalen Mo I.L.s storhetstid i begynnelsen på tiåret var desidert lillebror i byen. I 1980 gjennomførte laget en ukes treningsleir i England, og i -81 ansatte klubben igjen en profesjonell trener. Denne gangen var det dansken Max Møller som fikk tillitten. Målet var selvsagt å ta klubben opp i 2.divisjon, men det skulle drøye lenge. Ikke før i 1991, da med Herbert Scherer som trener, fikk laget spille i 2. divisjon. Før vi roser opprykksheltene fra 1990-laget til himmels, skal det nevnes at dette ”opprykket” ble vedtatt på kontorene til Norges Fotballforbund og ikke fulgte som et resultat av framgang på fotballbanen. Dette året skulle nemlig daværende 1.divisjon skifte navn til ”Tippeligaen” som en følge av at Norsk Tipping trådde inn som hovedsponsor. Daværende 2. divisjon skiftet da navn til 1. divisjon, 3. divisjon skiftet navn til 2.divisjon osv., og vips så var Stål der vi skulle være…

1990-årene – Glansdagene
Ansvaret med å lede det ferske 2. divisjonslaget falt altså på tyskeren Herbert Scherer, som hadde vært på Mo i ti år og også hadde ledet laget fra 1983-1986. Årene -91, -92, -93, med Scherer som trener, skulle bli starten på et sportslig kliv i riktig retning. Men det var ikke før sesongen 1994, da med Per Harry Steiro som trener, at vi greide det store: Å ta steget opp i 1. divisjon etter seier i 2. divisjon avdeling 6. Sesongen 1995 åpnet med hjemmeseier mot Alta (1-0), men det skulle vise seg å bli betydelig tøffere etter hvert. De påfølgende kampene ble det 0-6 for Tromsdalen, 0-6 for Skeid, 1-6 for Nardo og 1-5 for Odd. Deretter fulgte 0-2 for Sandefjord, 0-2 for Lyn og 1-3 for Strømsgodset. Med sju strake tap så det, på tross av midnattssola i Rana, rett og slett mørkt ut et stykke ut i vårsesongen. Heldigvis skulle to seiere mot Mjølner (3-0) og Jevnaker (2-1) gi guttene et lite pusterom, før tre nye tap mot Eik-Tønsberg (0-1), Alta (1-2) og Tromsdalen (1-3), minnet laget om at det langt ifra var friskmeldt. Det var godt med ferie nå. Mange erfaringer og mange baklengsmål rikere, tok guttene fatt på høstsesongen. Der startet vi der vi slapp, og tapte like godt 0-6 for Skeid igjen. Men med tre hjemmeseiere i høstsesongen, mot Nardo (5-3), mot Odd (3-2) og mot Mjølner (3-0), samt sterke bortepoeng mot blant annet Sandefjord (1-1) og Strømsgodset (0-0), greide vi til slutt å berge plassen med ”god margin” (1 poeng).

Vi endte på en 8. plass i 1. divisjon avdeling 2 (med 12 lag). Dermed kan vi si at vi kom på en delt 29. plass i seriesystemet dette året (etter 14 lag i tippeligaen og de sju første i de to 1. divisjons avdelingene). Den høyeste rangeringen Stålkameratene noen gang har hatt i allnorsk fotball.

Året etter var det verre å overleve. Halve avdelingen skulle rykke ned ettersom 1. divisjon f.o.m. 1997 bare skulle ha én avdeling. Trøsten får være at vi i hvert fall ikke rykket ned på små marginer. Vi endte nest sist (ellevte plass) med 4 seiere, 5 uavgjorte og 13 tap. Eventyret var over for denne gang.

I disse glansdagene hadde Stål sitt beste mannskap noen sinne, med spillere som Jonas Ueland Kolstad, Jan Egil Brekke, Bjørn Audun Risøy, Andrej Jefremov og Jevgenij Sorokin. De to sistnevnte ble hentet av Stål fra Kashakstan i 1993 som del av en avtale vi og industribedriften Elkem inngikk med et Kashakstansk firma.

I 1997 gjorde laget det greit spillemessig men ble degradert til 3. divisjon på grunn av bruk av ulovlige spillere. Med Herbert Scherer bak roret igjen i 1998 tok vi oss lett opp i andre igjen. I 1999 var suksesstreneren Per Harry Steiro tilbake og førte laget til en 3. plass i 2. divisjon avdeling 7, etter Strindheim og Verdal. I 2000 var vi kvitt Strindheim og vant avdelingen 4 poeng foran Verdal og 14 poeng foran Mo I.L. på en 6. plass. Vi scoret hele 72 mål på 22 kamper. Kvaliken mot Hødd gikk det dessverre ikke helt bra med. 1-1 hjemme og 1-6 borte førte til at vi måtte belage oss på fortsatt spill i 2 divisjon. På tross av spissingen av 2. divisjon i 2001 (bare fire avdelinger), klarte vi oss bra. I en avdeling med nordnorske lag, krydret med Lørenskog og Eidsvold-Turn, ble vi nummer seks. I 2002 derimot, tok vi den lite anerkjente 14. plassen og rykket ned.

Siden har vi ligget i 3. divisjon avdeling 21, eller HESA-serien om du vil. Der har det blitt 3. plass i 2003 og i 2004, 4. plass i 2005 og 7. plass i 2006. Hva framtiden måtte bringe, gjenstår å se…

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>